Jeg har brukt mye av barne og ungdomstiden min i svømmehallen på Idrettens Hus i Molde. Begge søstrene mine og jeg svømte i MSLK- verdens beste svømmeklubb. Jeg elsket det, miljøet var helt fantastisk! Så svømming, det kan jeg masse om! Crawl, stevner, medley, butterfly, vendinger, rygg, stafetter, stup, det er ikke den ting jeg ikke kan, i hvert fall når vi snakker om svømming med standard fra 80 og 90-tallet.
Min yngste sønn går på langrenn. Enkelt og greit. 
Gå på ski, klassisk eller skøyting, det forteste du kan, førstemann til mål. Ingen innviklede regler man trenger å forholde seg til, jeg trenger bare heie han fram i løypa, det høyeste jeg kan.
Min eldste sønn spiller håndball. Han trives veldig godt, det er en knakande fin gjeng, og de har fantastiske trenere som stiller opp og gjør dem bedre. De spiller kamper omtrent annenhver helg.
Og det er her mine bekjennelser kommer inn!
Håndball har så mange regler! Og jeg kan ikke så mange av de, dessverre…
Vi er jo alltid en gjeng som sitter og heier på Konnerud sitt Gutter 14 snart 15-lag. Og de andre foreldrene som sitter der kan jo det meste. De har sikkert spilt håndball selv, eller fulgt med i håndball-timen. 
Men jeg sitter der, da, og tror jeg klapper på de rette stedene, og sitter som et spørsmålstegn hver gang dommeren fløyter. Hva skjedde?! Var det skritt? Eller brøyt? Kanskje det var tramp? Eller var det rett og slett tafs? Eller noe annet? Det går jo så fort, det er vanskelig å følge med! Er det bare meg? Jeg kunne jo fulgt enda bedre med, men det er jo så hyggelig å sitte å skravle litt også 🙂
Det jeg er sikker på at jeg får med meg, er når det er mål for Konnerud. Da jubles det og klappes!
Og av og til klapper jeg når de andre får mål også, fordi jeg akkurat ikke fulgte med, men alle andre klappet….
Ha en fin-fin solfylt onsdag!
