Jeg ser på meg selv som ganske ung.
Det er jo en sannhet med modifikasjoner. Hvis du spør en fjortenåring er det ikke sikkert han er enig, men inni hodet mitt er jeg fortsatt ca. 23.
Når jeg tenker tilbake på ungdomstid, så tenker jeg at det er omtrent 7-8 år siden. Ikke mer. Men med en liten reality check sier meg at det faktisk er ett par tiår år siden jeg ble 18 år. Så jeg tar meg selv i å tenke tilbake på ungdomstiden min som «gamledager» nå for tiden.
For her om dagen snakket jeg og en kollega om at vi er så glade at vi vokste opp i gamledager på 80-tallet, uten mobiltelefoner, internett, og ikke minst sosiale medier. Ikke det at jeg ikke digger det nå, for hva skulle vi gjort uten? Mobilen er jo omtrent blitt en kroppsdel, en kroppsdel jeg er glad i, men hater litt. Internett er jo blitt vår tids leksikon og oppslagsverk, og hva skulle jeg gjort når jeg skulle på reise på 80-tallet? Gått på ett reisebyrå for å bestille flybilletter? Nei, vet du hva, internett er absolutt en bra ting!
Men jeg er glad jeg ikke er en jente på 18-19 år med insta, snap, messenger, og jeg vet ikke hva. Hva hadde året på folkehøyskolen blitt med 70 stykker med hver sin smarttelefon? i 1992/1993 hadde vi to-tre felles mynt-telefoner på deling. Der ble det både ringt ut og inn, hele tiden. Vi satt i timelange telefonkøer for å få 10 min på den lille bua med en stol og en telefon. Hvis du var nummer 15 i køen, kan jeg si deg at lufta inne der var ganske tett.
Hva gjør ungdommer på internat i 2019? De sitter i hvert fall ikke telefonkø.
Bildet er ikke fra Ringebu i 1992, men fra Berlin 2019.
Men telefonen er HELT lik!